Klara Sjåvik

Et lys er tent i mormors hus Et vindu stengt mot vintersus En gnist av liv på skraphaugen av gapende stå Rest av et gammelt bål En dør blir låst i mormors hus Det siste vers i siste blues En rynket utslitt kropp skal gå til hvile for godt Hun var en fredens enke, pyntet i grått Ingenting har hun fått Mormors hus er som en blomst i ørken sand Som en sommerfugl i teknologisk snutt Mormors hus er som den siste dråpe vann I en kilde som kun mormor selv, har sett Et barn har levd, i mormors hus En mann har hevet fylte krus En husmor har sett mann og barn bli trette å små uten å spørre noen eller forstå så hun dem alle gå Mormors hus er vår samvittighet og skam Rustne spiker, morkne planker står for fall Mormors hus kan ikke stå mot tulve glam Små kontorer, store murer. Tørre tall Et lys blir slukt i mormors hus En kvinnes livsverk lagt i grus Et barnebarn skal fødes på en utbrent ruin Glemme sin jord å leve i en kabin Hvem er et menneske og hvem er maskin Hvem er et menneske

Jeg bøyer mitt hode i sorg, ditt blikk og din stemme er borte, jeg savner ditt nærvær, ditt vesen, jeg skal ikke se deg igjen. Jeg bøyer mitt hode ærbødig for alt du var, hva du gjorde, og det som ga mening til livet, for den som fikk være deg nær. Jeg løfter mitt hode i glede ved minner om deg og din tid. Om din tid blant oss er over, så er du en del av mitt liv. Du vil alltid være i mitt hjerte, kjære mormor!